Det er fantastisk å være tilbake i seg selv, det ar tid å fordøye ting. Godt å bevare troen på mirakler….
Det blir så ufattelig tungt….energien forsvinner, det blir vanskeligere å stå opp, konsentrasjonen og lysten til ting blir borte….alt pga vonde beskjeder og dystre tanker om hvordan ting kan bli..det er liksom en helt egen plass, et vakuum..man må dra seg selv utav den plassen, det er giftig å være der. Det blir selvdestruktivt og lite hjelpsomt å være på en sånn plass. Det gjør liksom vondt langt inni margen, jeg har så vondt av dem som ikke kommer seg opp og utav den gjørma.
Styrken ligger mye i selvdisiplin..rett og slett ta styringen over tankene, og gode affirmasjoner. Iallefall for min del. Det er jo bra å sørge, kjenne på frykt og depresjoner. Livet blir så nært på kropp og sjel når man lever i en berg og dal bane….Det gjelder å holde fokus, ikke glemme hva som gleder og ikke minst tenke på de rundt oss…hvor smittet man kan bli av hverandre, heller spre glede og kjærlighet..
Jeg slet en del som ung med panikkangst og depresjoner som satte sine spor spesielt etter mins søster død…men jeg kom meg igjennom det, til tross for mange medisiner brått ble seponert..Dagen jeg ble gravid måtte jo alle medikamenter bort, og det var nå jeg måtte jobbe med meg selv. For en mestringsfølelse når man skjønner at man er sjef over sine egne tanker…og følelsen av å slippe bivirkninger fra medisiner husker jeg var stor, det merkeligste med medisiner er jo at de kan gi bivirkninger som angst når de skal virke mot angst f.eks…det er helt sprøtt….og noe å tenke over…
Gode tanker fører jo til gode følelser tross alt, hver celle i kroppen lystrer…vi mennesker er kraftfulle vesen, så vær snill med dere selv.
Og når jeg lever i håp å tenker fremover med Zarah Angelica smiler hele jeg, og kan tro det gjør henne godt…Istedenfor at vi skal deppe rundt henne…
For 17 år siden kuttet jeg ut de medisinene, og fremdeles er jeg fri fra dem. Etter min erfaring ble jeg bedre uten dem, jeg ble bedre av å ordne opp i meg selv på egenhånd. Må innrømme at jeg har kjent på angst av og på i disse dager pga alvoret. Kroppen min husker godt den redeslen jeg står oppi nå med død. Og den prøver å varsle meg, det er i grunn ganske så naturlig når livet brått kan endre seg. Heldigvis klarer jeg å håndtere det, livet går sin gang og jeg lar meg ikke bli dratt fullstendig over ende, Kjærligheten & gleden overvinner sååå mye ….
Lurer ofte på om jeg fortrenger alvoret for mye, men hva så…det er nå mye bedre å stenge ute alle de selvdestruktive følelsene å leve lykkelig, enn å gå å hjernevaske seg selv å forgifte kropp og sjel med redsel, dystre tanker og negative tankesett. Hun blir iallefall ikke friskere av det !
Vi kan gi henne et godt liv mens hun er her, og kjærlighet i seg selv har en enormt healende effekt…
Og det hjalp veldig godt å høre at legen sa så fint at det var ingenting mer vi kunne gjøre for henne, for dere gjør allerede en så god jobb med henne sa han…
Vi fant noen enkle hårbøyler som pynter godt opp, er jo snart Halloween jo 🙂 måtte legge med de bildene, syns de ble så søte begge to…
6 thoughts on “Veien videre…”