Her ligger jeg på sengekanten å tenker på hvor mye jeg savner å ha tid til å skrive. Det er en ufattelig god terapi for meg, føler meg nokså forvirra når jeg ikke får «tømme» harddisken innimellom . Det hoper seg mye opp. Det å ha tid til å reflektere, informere, oppdatere å dele nyttig informasjon til alle som engasjerer seg i saken vår. Men jeg har ikke en ørliten sjans engang til å få tiden til å strekke til. En ting er å ha ett pleietrengende barn, og ellers en gutt på 5 år og 2 tenåringer som også skal taes vare på. Men tiden går mye på å komme i orden, planlegge og organisere loppemarked for å få inn nok penger til behandling. Jeg blir snart helt kokko….
180.000,- i året må samles inn for å klare det. Det er utrolig vi har klart det i snart 3 år. Men nå kjenner jeg lengsel til harmoni og det å kunne bare være, uten å måtte mase på folk – selge og tigge om hjelp. Ufattelig at jenta vår ikke skal få økonomisk hjelp, jeg bare begriper det ikke…hadde vært så deilig og kunnet være en familie uten å konstant måtte kjempe for alt rundt Zarah Angelicas fremtid. De andre barna hadde også fortjent mer oppmerksomhet !
Vi setter enormt stor pris på all hjelp til å spre saken vår – legger ved link til spleisen hvor det står mer om oss for de som ikke har kjennskap til saken : https://www.spleis.no/project/76725
Dette ble sånn hurten og styrten innlegg før leggetid. Ser frem til å dele mer fremover så snart tiden strekker til.
Evig takknemlig for at akkurat du bryr deg ❤️
